Vår egen lykkes smed

Kvalitet fremfor kvantitet

Han har klare tanker med hensyn til både scenario og strategi for årene som kommer. – Hvis ikke vi har kloke hoder og friske never tilgjengelig, vil det bli veldig vanskelig å utvikle industrien. Samtidig tror jeg nok man må belage seg på at den norske industrien ikke vil bli den store sysselsettingssektoren i fremtiden. Det kan vi på mange måter imidlertid se positivt på; det faktum at vi faktisk greier å produsere mye varer, med få hoder og hender – det viser at vi er særdeles effektive og konkurransedyktige i et internasjonalt perspektiv. Samtidig stiller det krav til både kompetanse og teknologi, som igjen gjør det så utfordrende å jobbe i industrien at det tiltrekker seg de unge og lovende. Så her er det en sammenheng; hvis vi klarer å mestre dette samspillet tror jeg man både fanger opp ungdommen, og fortsetter å ha verdens mest effektive, klimavennlige og naturvennlige industri i Norge. Sammen muliggjør disse faktorene at vi skal få utviklet oss til å, også i fremtiden, være livskraftige i den internasjonale konkurransen. Alt henger sammen, her må det tenkes flere tanker samtidig. Men jeg synes vi er godt i gang.

Tomasgård forteller videre at han dessuten er svært tilfreds med at stortingsmeldingen om petroleumspolitikk har kommet nå, den første på 16 år. – Den er en viktig retningsgiver. Industri Energi har vært en av aktørene som har presset sterkest på for å få meldingen på plass. Problemet til Norge er at vi i stor grad har blitt et ensidig oljeenergisamfunn, og dette gir oss utfordringer. Og for hele næringen har det i mange år vært til dels manko på styringssignaler fra myndighetene, man har gått litt fra dag til dag. Dette har gjort det vanskelig å koordinere en del prosesser. Samtidig har det jo også hatt sine positive sider – man har hatt stor grad av fleksibilitet og frihet.

– Alt handler om kunnskap

Vi spør Tomasgård om hvilke virkemidler han mener må til for å overbevise politikerne om å satse for å beholde industrien i Norge. – Jeg tror alt handler om kunnskap, svarer han. – Hvis man eksempelvis går tilbake i samfunnsutviklingen, til 50- og 60-tallet, så var det ofte slik at man reiste til sjøs da man var 15-16 år, fikk seg livserfaring, og generelt begynte å jobbe når man var ganske unge. Så godt som alle stortingspolitikerne på den tiden hadde praktisk yrkeserfaring før de kom på Stortinget; de hadde vært i arbeidslivet, de hadde med seg viktig praktisk lærdom. Og så ser man utviklingen, hvordan man i dag krever at ungdommen skal ha utdannelse før de går ut i arbeidslivet – helst på høgskole- eller universitetsnivå. Det er jo nesten ikke mulig å få jobb i dag om man ikke har en god utdannelse. Dette er systemet vi har valgt å ha i Norge. Men da kan man ikke forvente at ungdommen, når de kommer ut i arbeidslivet, skal ha bred erfaring og god forståelse for industrien og de prosessene vi jobber med.

Når vi samtidig skal ha unge inn på Stortinget, blir det på samme måte feil å forvente at de skal ha stor forståelse og erfaring for hverdagen i norsk industri i dag. Der mener jeg vi har en viktig rolle – å gripe fatt i relativt unge politikere for å få de med ut, vise dem bedriftene våre, la de få skjønne hva vi holder på med og forstå hvorfor man trenger industrien. Så får de selv, ut fra det kunnskapsgrunnlaget man da gir dem, ta de politiske beslutningene. Tradisjonelt har man lent seg tilbake og kritisert dem for at de ikke vet hva de holder på med, mens det egentlig er vårt ansvar å legge grunnlaget for kunnskap – det ansvaret må vi begynne å ta på en langt tydeligere måte enn tidligere.

Videreutdanning og langsiktighet

– Burde det vært lagt bedre til rette for videre utdannelse av personer som allerede har fagbrev?

– Ja, helt klart. Dette er jo heller ingen ny problemstilling – helt tilbake til Sokrates sin tid var det jo opplest og vedtatt at man først skulle jobbe litt, før man skulle tas i skole. Deretter bar det ut igjen i arbeidslivet, siden tilbake igjen på skolebenken for de flinkeste. Slik vekslet man frem og tilbake mellom arbeid og teoretisk opplæring. Og for å si det sånn; når de allerede i middelalderen greide å finne ut at dette lønte seg, burde det ikke være noe å dvele ved nå. Det handler rett og slett om å utnytte systemet optimalt. Min erfaring er at når du jobber med noe, kommer du til et punkt hvor du ønsker å lære mer om, og videreutvikle, det du holder på med. Og da mener jeg det skal være mulig, innenfor gitte ordninger, å få gjøre dette. Det er helt klart at den vekselvise kombinasjonen yrke – skolering er svært viktig for å kontinuerlig videreutvikle kompetanse.

Tomasgård forteller videre at Industri Energi er en sterk pådriver for slike langsiktige tiltak som for eksempel videreutdanning. – Vi er i utgangspunktet en arbeidstakerorganisasjon, en lønnstakerorganisasjon. I slike organisasjoner er som regel det viktigste fokuset hva som skjer frem til neste lønnsoppgjør. Men vår ambisjon er at våre medlemmer også skal ha gode, trygge og fremtidsrettede arbeidsplasser om 20 år. Vi er avhengige av å ha et langsiktig perspektiv, det holder ikke bare å være med frem til neste forhandlingsrunde. Hvis ikke vi er med nå og legger forholdene til rette, risikerer vi at man står uten denne type arbeidsplasser om en del år. Så vår visjon er tosidig; på den ene siden å være til stede på litt kortere sikt, men også å ta del i de lange linjene og få på plass et grunnlag for fremtidig industri i Norge.

– Den industrielle verdiskapningen sikrer velferdssamfunnet

På spørsmål om hva som vil skje i Norge dersom verdiskapningen fra industrien faller bort, svarer Tomasgård følgende:

– For det første tenker jeg egentlig at det er nærmest umulig å se for seg at denne verdiskapningen skulle kunne falle bort. Hvis man tenker gjennom hva industri egentlig er, og hva som eventuelt er alternativet, så er det jo primærsamfunnet – å nærmest gå tilbake til å produsere ting i hagen og i kjelleren. Industri er jo en måte å utnytte teknologi og organisere arbeidet på, og det vil jo nesten være umulig å forestille seg samfunnet uten en eller annen form for verdiskapning fra industrien. Likevel vet man jo at Norge står i en særstilling i forhold til olje- og gassinntekter; vi har et årlig handelsoverskudd på flere hundre milliarder kroner på grunn av denne produksjonen. Hvis man tenker seg at man tar bort olje- og gassinntektene, vil vi ha et samfunnsunderskudd på over 100 mrd kroner hvert år. Samtidig vil det da være frigjort cirka 30 – 40 000 kloke hoder, kompetente mennesker som kan skape andre verdier. Det skal vel godt gjøres å skape like store verdier som innenfor petroleumssektoren, ettersom vi der nærmest har vunnet i Tipping, men det er klart at man likevel ikke skal undervurdere hva man kan klare å få til med de kompetanseressursene innenfor andre sektorer, hvis det først skulle bli situasjonen. Jeg tror likevel vi kommer til å være en oljenasjon i mange år til, selv om produksjonen går ned – vi kommer til å være en gassnasjon i mange tiår til. Så når folk spør meg om hva vi skal leve av etter oljen, svarer jeg at ja, da skal vi leve av gassen i cirka 100 år, og så får vi begynne å vurdere hva som skal gjøres videre. Det handler i stor grad om hvordan vi skal kunne utnytte ressursene mest mulig mens vi har dem, det handler om verdiskapningen som foregår hver dag. Hvis noen tror man på sett og vis lever av et fond, tar de feil. Stopper verdiskapningen opp, er vi sårbare – lar vi det skje, gambler vi med fremtiden.

Tomasgård avslutter: – Jeg mener den sikreste måten å utvikle velferdssamfunnet videre på, er å satse på den industrielle verdiskapningen.